Fy, så godt!

 

I dag har jeg virkelig fått blåst ut av meg mye dritt om en jeg ikke liker spesielt godt! Jeg viste ikke engang at det var mulig å ha så mye å si om noen. Jeg har nok aldri hatt nok tillit til folk at jeg kan legge ut om hva som plager meg, men etter å ha funnet ut at man faktisk må ta noen sjanser og gi litt av seg selv, har jeg funnet en venn  jeg kan si det meste til. Og ja, hun fikk det i dag for å si det sånn. Stakkar, jeg har dårlig samvittighet for å ha plaget henne med alle de negative tankene jeg hadde i dag. Men må si at det føles rimelig godt å ha noen å prate med om det som måtte ligge på hjertet og i sinnet. Etter å ha luftet tankene, stilte hun meg spørsmål i all enkelhet. Men likevel, så måtte jeg tenke. Gå i meg selv, se om jeg kan gjøre noe anderledes og eventuelt hva jeg kan gjøre?

Det er ikke noe rart at ting ikke har vært så lett, jeg har jo ikke luftet ting som skjer meg med noen, da får jeg jo bare mitt syn på saken. Virkelig godt å få inn noen konstruktive meninger og innspill!

Takk kjære venninne, jeg setter uendelig stor pris på deg!

Bare noen tanker skrevet ned i en tenkende stund..

Jeg hørte en gang noen som sa at det finnes flere typer familier. Det er de man blir født inn i, altså blodsbånd. Så har man den type familie man velger. Ikke nødvendigvis en svigerfamilie, men de man ønsker å ha i sitt liv. Og selvfølgelig den man skaper seg selv som voksen. Man hevder også at blod er tykkere enn vann.

Vel, akkurat det er jeg kanskje ikke så sikker på…

Jeg elsker familien min, misforstå meg rett. Men de vennene jeg har som jeg virkelig er nære, de føler jeg at jeg kan stole på. Og jeg ville aldri sviktet dem. De er også min familie. Til tross for at det ikke er blodsbåndene ikke binder oss sammen, men våre likheter eller forskjeller, vår identitet eller vårt vennskap, våre erfaringer eller felles mål.

Jeg er iallefall heldig, uansett hva som er det “satte” relasjonene. Jeg er glad i hver enkelt av dem for den de er. Og for meg handler det om å se de menneskelige kvalitetene, hvem de er, hva de gjør og hva de står for. Jeg ønsker å møte ett hvert menneske med åpent sinn, om jeg greier det bestandig er vel å lyve litt både for meg selv og dere.

Men å greie å møte ett menneske med åpenhet, respekt og med godhet i tankene, da tror jeg man kan nå langt.

Venner i nød, venner i død

Jeg sitter her hjemme i stua mi, i lyset fra stearinlys og lytter til musikk. Tankene bare flyter og følelsen jeg har i magen er at jeg er lykkelig!

I dag har jeg vært hatt besøk av en barndomsvenninne. Vi har kjent hverandre siden før vi kunne gå og prate. Våre foreldre var/er omgangsvenner og det ser ut som vi fører tradisjonen videre. Historien vår har en noen fellesnevnere, men er to vidt forskjellige mennesker.

Vi lærte de grunnleggende tingene sammen, i ungdomstiden hadde vi noen turer til Rødberg hos besteforelderene mine. Det var en periode vi var der nesten hver helg. Tok toget opp, dro på lokale i Uvdal, drakk, danset etter Trond Granlund og fresa rundt på moped sammen med de kule gutta fra bygda Ler når jeg tenker tilbake! Siden mistet vi litt kontakten, men fant tilbake til hverandre når vi fikk barn igjen. Vi var til og med naboer noen år og jobbet på samme sykehjem. Da jeg ble skilt og flyttet, ble kontakten nok en gang borte og det skulle gå 5 år før vi traff hverandre igjen. Men når vi satt oss ned å pratet over en kopp kaffe, var det som alltid før! I dag har vi enda flere erfaringer å dele med hverandre.

Jeg har mange bekjente. Mange jeg kan slå av en prat med, ta en fest eller en tur, men bare en håndfull gode venner. Jeg trenger ikke flere heller. Vennskap for meg betyr respekt, lojalitet, ærlighet, fortrolighet, tillit og kjærlighet. Og det er vanskelig å ha det sånn med alle eller mange. Men når man først har ett sånn vennskap, så er sjansen stor for at det varer livet ut.

Så jeg er heldig! Jeg har tre gode venninner, som jeg kan prate med om absolutt alt! Når jeg var yngre hadde jeg flest guttevenner. Grunnen til det er vel at jeg har vært ei sånn gutte-jente. Jeg var lissom aldri intressert i dukker og lekestuer. For meg gjaldt fotball, klatre i trærne, bygge hytter osv. Derfor har jeg kanskje ikke alltid glidd helt inn og i mange tilfeller synes jeg det har vært lettere å forholde meg til gutter. Men man kommer i en alder hvor det er ganske unaturlig å ha flere guttevenner enn jentevenner. Det blir lissom ikke helt akseptert at man “henger med gutta” når man får seg kjæreste Men har fortsatt noen venner av motsatt kjønn!

For meg har det blitt utrolig viktig å ta vare på vennene mine. Jeg vil være en slik venn som jeg ønsker at vennene mine er(som nevnt over her). Man har kanskje lett for å sette vennskap litt på vent når man får seg kjæreste fks. At man går så mye opp i forelskelsen. Skal aldri, si aldri, men jeg håper at jeg greier å finne balansen i det hvis jeg skulle få meg en mann

“Da vi var unge, så vi på venner som noe selvsagt. Da vi ble eldre, vet vi hva det betyr å ha dem.” Edvard Grieg