Er regler og avtaler til for å brytes?

 

Hva betyr det å ha en avtale? Jeg vet hva jeg legger i det, men sannelig om jeg vet om det er riktig lenger… I det siste har jeg hatt både 2 og 3 avtaler hvor planen er lagt, men personen uteblir eller jeg har måttet ringe og for å finne ut om de i hele tatt kommer. Og i disse tilfellene jeg snakker om nå, har det da kommet noe i veien eller at de har funnet på noe som kanskje fristet mere akkurat da.  Det som irriterer meg så grenseløst er at jeg ikke får beskjed eller får beskjed en time før. Jeg mener det er respektløst ovenfor min tid.

Det er  ofte jeg lager avtaler med noen, for siden å få et tilbud som kanskje frister mer enn det første. Men en avtale er da vel en avtale, eller?

Kanskje det bare er meg som er sær… Men jeg er nøye på det selv, og jeg synes jeg har rett til å si noe om det til de som bryter avtalene. Så får de bli så sure de bare vil. Og det blir de! Jeg kan lissom ikke sitte å vente og håpe at de kommer heller. Så nå har det blitt sånn, jeg lager ikke flere avtaler med dem. Hvis de vil ha tak i meg eller finne på noe sammen med meg, da får de heller komme innom og se om jeg er hjemme. Kanskje har jeg tid og kanskje har jeg ikke…

Mulig jeg er på villspor her.. Derfor kunne jeg tenkt meg å høre lesernes erfaring eller mening om dette. So please, leave a comment

Venner i nød, venner i død

Jeg sitter her hjemme i stua mi, i lyset fra stearinlys og lytter til musikk. Tankene bare flyter og følelsen jeg har i magen er at jeg er lykkelig!

I dag har jeg vært hatt besøk av en barndomsvenninne. Vi har kjent hverandre siden før vi kunne gå og prate. Våre foreldre var/er omgangsvenner og det ser ut som vi fører tradisjonen videre. Historien vår har en noen fellesnevnere, men er to vidt forskjellige mennesker.

Vi lærte de grunnleggende tingene sammen, i ungdomstiden hadde vi noen turer til Rødberg hos besteforelderene mine. Det var en periode vi var der nesten hver helg. Tok toget opp, dro på lokale i Uvdal, drakk, danset etter Trond Granlund og fresa rundt på moped sammen med de kule gutta fra bygda Ler når jeg tenker tilbake! Siden mistet vi litt kontakten, men fant tilbake til hverandre når vi fikk barn igjen. Vi var til og med naboer noen år og jobbet på samme sykehjem. Da jeg ble skilt og flyttet, ble kontakten nok en gang borte og det skulle gå 5 år før vi traff hverandre igjen. Men når vi satt oss ned å pratet over en kopp kaffe, var det som alltid før! I dag har vi enda flere erfaringer å dele med hverandre.

Jeg har mange bekjente. Mange jeg kan slå av en prat med, ta en fest eller en tur, men bare en håndfull gode venner. Jeg trenger ikke flere heller. Vennskap for meg betyr respekt, lojalitet, ærlighet, fortrolighet, tillit og kjærlighet. Og det er vanskelig å ha det sånn med alle eller mange. Men når man først har ett sånn vennskap, så er sjansen stor for at det varer livet ut.

Så jeg er heldig! Jeg har tre gode venninner, som jeg kan prate med om absolutt alt! Når jeg var yngre hadde jeg flest guttevenner. Grunnen til det er vel at jeg har vært ei sånn gutte-jente. Jeg var lissom aldri intressert i dukker og lekestuer. For meg gjaldt fotball, klatre i trærne, bygge hytter osv. Derfor har jeg kanskje ikke alltid glidd helt inn og i mange tilfeller synes jeg det har vært lettere å forholde meg til gutter. Men man kommer i en alder hvor det er ganske unaturlig å ha flere guttevenner enn jentevenner. Det blir lissom ikke helt akseptert at man “henger med gutta” når man får seg kjæreste Men har fortsatt noen venner av motsatt kjønn!

For meg har det blitt utrolig viktig å ta vare på vennene mine. Jeg vil være en slik venn som jeg ønsker at vennene mine er(som nevnt over her). Man har kanskje lett for å sette vennskap litt på vent når man får seg kjæreste fks. At man går så mye opp i forelskelsen. Skal aldri, si aldri, men jeg håper at jeg greier å finne balansen i det hvis jeg skulle få meg en mann

“Da vi var unge, så vi på venner som noe selvsagt. Da vi ble eldre, vet vi hva det betyr å ha dem.” Edvard Grieg