Min livsoppgave

I dag dro jentene mine på ferie med pappa`n sin. 3 uker i Thailand. Jeg har gruet meg til denne dagen lenge, men har vært positiv i forhold til dem. Har skjult min redsel i forhold til å reise så langt, i et så stort land med fly.. Og det at jeg kom til å savne jentene har jeg ikke lagt skjul på, men hvor trist har jeg ikke vist de.

Pappa`n skulle hente de kl 19 og vi hadde en del å pakke før de dro. Minste jenta mi ble så stille en stund før. Så jeg ropte henne opp på fanget mitt. Litt motvillig til å begynne med, hun er jo hele 8 år. Men så bare hoppet hun opp på fanget og la armene rundt meg. Der lå hun og kikket opp på meg. Jeg spurte om hun var trist og da kom tårene i øyekroken. “Jeg vil ikke reise fra familien min, mamma!” hikstet hun. Da kjente jeg tårene presset på! “Men du skal jo være med familien din!” svarte jeg. “Ikke din del av familien, mamma!”

Hun syntes det var så fælt å reise så langt og være så lenge borte. Tror hun var litt redd også.

Da pappa`n kom gråt hun enda mer, da skjønte hun at nå måtte vi ta farvel. Der satt hun på fanget mitt og hikstet og gråt, mens jeg tørket tårene hennes. Det var ikke fritt for at tårene kom hos meg heller. Da kikket hun opp og tørket tårene mine. “Jeg kommer til å savne deg, Mamma`n min og jeg elsker deg sååå høyt!” hvisket den lille jenta mi. ” Jeg elsker deg også, vennen min og jeg kommer til å savne deg og tenke på deg hver dag!” svarte jeg og ga henne en lang og god klem.

Ettterpå satt jeg å tenkte på hvor heldig jeg er. Jeg elsker barna mine overalt på denne jord og de elsker meg. Hver dag, minst èn gang om dagen forteller jeg hvor glad jeg er i dem og hver dag får jeg høre det samme tilbake. De greier å uttrykke glede og sorg, og alle de følelsene i mellom. Jeg får dele dagen med de, dele gledene, dele sorgene og jeg er tilstede. Tilstede mener jeg da, i hver enkel ting vi gjør sammen, store eller små. Og jeg nyter disse stundene vi har.

Ett eller annet sted på veien lærte jeg meg å glede meg over de små tingene, de jeg deler med disse små!

Som smilet da de leker med katten, eller gråten over skrubbsåret på kneet, lykken over den nye kjolen, redselen over å spille skuespill foran de andre, tryggheten da jeg bretter dyna over dem om kvelden og den gode klemmen jeg får da vi slår av lyset og sier god natt. Hviskende ord i natten… Jeg er glad i deg!

Disse små, vakre skapninger som står foran livet. De skal guides frem  og jeg får den herlige oppgaven. Jeg får være der! Jeg får være mamma, være deres havn!

Hvor utrolig heldig er ikke jeg?

Bildet er lånt fra Hit

Livet kan virke så meningsløst

På jobben i dag slo nyhetsbildet  mot meg. Trafikken hadde krevd nok ett offer. Mann 45 år. Så meningsløst, så tragisk. Vi pratet litt om det på jobben. Det skjedde ikke så langt unna der jeg jobber, så det ble  naturlig å prate om det.

Minnene kommer tilbake. I juli er det 21 år siden jeg mistet moren min i en tilsvarende ulykke. Jeg kan enda kjenne den smerten i brystet, sorgen som bare slår gjennom deg. Følelsen av å totalt miste kontrollen, som man med alle krefter prøver å holde på. Tårene  som bare sprenger bak øyelokkene, og gråten man prøver å holde tilbake. Så lenge at det svir i halsen.Og ordet  ALDRI banker i hodet omtrent 1000 ganger i løpet av ett minutt. Og alt virker bare.. Ikke sant..

Etter jobben skulle jeg til legen, omtrent 5,5 km fra der jeg jobber. Vel, jeg gikk begge veier.

Under middags forbredelsene forteller jeg datteren min på 17 at det har skjedd en dødsulykke rett bortenfor oss. Vi prater litt om det. Hun sitter i sofaen med pc`n i fanget. Så titter hun opp på meg. “Mamma, du vet den ulykken du pratet om? Det var faren til en venn av meg! ”  Hun hadde nettopp fått vite det. Plutselig hadde trafikkofferet fått ett ansikt.  Da gråt jeg. Datteren min sier ikke stort, men jeg prøver å prate om det. Hun er ganske lukket, men jeg forklarer og setter ord på den følelsen jeg tror vennen hennes sitter med.

Men vi er enig om èn ting. Livet kan virke så meningsløst!