Et tips til tv-kanalene!

Et tips til tv kanalene her i Norge!

Hva med en slanke camp som fokuserer på noen ukers opphold med kostholdsopplysninger og treningstips. Og ikke minst hjelp til å komme godt i gang!

Første mann ut er MEG!!!

Bare ring meg! Alltid beredt

Hvem ser du i speilet?

Etter at jeg blogget i går om å begynne å trene igjen, har vi bloggerne kommentert hverandre og vi har alle noen gode opplevelser av trening. I dag var jeg inne på Min Sin! blogg hvor hun tar opp et tema om slankehysteriet som tar mange av oss kvinner. Det fikk meg til å tenke gjennom meg og mine hysteri gjennom årene. Og de har vært langt fra sunne.

Som barn og ungdom trente jeg både fotball og håndball, var innom svømming på et eller annet tidspunkt også. I 6 klasse trente jeg på 2 fotball lag og håndballen hadde 2 treninger pr uke. Så var det da kamper i helgene og det hendte jeg reiste fra den ene kampen og rett til den andre. Men jeg trivdes med dette og gråt fælt da jeg fikk et ultimatum fra foreldrene mine om å kutte ut en av tingene. Det ble håndballen. Egentlig det jeg likte mest. Men jeg følte meg forpliktet til å fortsette på fotball i.o.m at det ene laget jeg spilte reserve på ikke hadde nok spillere.

Jeg var 12 år den gangen og hadde begynt å utvikle meg. Jeg rett og slett hatet det. Jeg følte meg tykk! Jeg ville helst være flat og rett og slett ikke ha to hoppende kuler på brystet som gjorde vondt når noen kom bort i dem. Jeg skulle alltid ha de største trøyene, tross i at noen av dem rakk meg til knærne.

Når jeg begynte på ungdomskolen skapte jeg min egen stil. Dette var på den tiden Fredric Hauge gjorde det stort innen Bellona. Hans kjente stil var jo Islenderen, den største og gråeste genseren av dem alle. Så i en slik genser størrelse XL i en M kropp og trange ola stretch bukser og skjerf på hodet og et rundt halsen for å dekke at det fantes et par pupper under kunne jeg trygt gå rundt. Bena var jo veltrent så de kunne jeg vise frem. Vel det vil si, fra litt over knærene og ned til ankelene.

Så etter en stund ble jo gutter og festing mye mere interessant og treningen ble mer eller mindre borte.

Årene gikk og når jeg gikk med mitt andre barn gikk jeg opp til 85 kg. Jeg så ut som en keiser pingvin!

Det gikk kort tid mellom min andre og tredje fødsel og jeg har aldri noen sinne følt meg så fæl! Etter en stund med å ikke orke og kle av meg foran hverken speilet eller mannen min, begynte jeg på tøffe slankekurer. Langt fra sunne. Vann var det største inntaket jeg hadde i løpet av en dag, sammen med kruttsterk kaffe som skulle få fart på magen. En halv brødskive pr 2 time, middagen besto for det meste av grønnsaker. Joda kiloene raste av en stund, før det hele sa STOPP. Jeg sto stille på vekta.

Vannlatings tabletter og avføringstabletter ble kjøpt inn, brukt i store doser sammen med et postordre bestilt slanke middel i form av tabletter.  Det hjalp en stund. Helt til jeg kom bort noen tabletter som virkelig skulle gjøre susen. Hadde hørt om dette blant noen andre slankere. Og da skal jeg si deg det gikk fort nedover. Det jeg ikke viste var at disse inneholdt det samme midlet som brukes til å stimulere barn og voksne med ADHD, nemlig ritalin.

Jeg vet sannelig ikke hvor lenge jeg gikk på disse, men det var altfor lenge.

En dag spurte venninnen min om jeg hadde vært på vekta i det siste. Nei, vekta nei… Av prinsipp hadde jeg jo kastet ut denne for mange år siden. Hun spurte om jeg ville prøve vekta hennes. Og jeg ble jo litt nyskjerrig. Men livredd for at folk  skulle se hvor mye jeg virkelig veide, måtte venninna forlate rommet. Av med skoene og opp på vekta. Den sto å blinket litt før den stilte seg inn på 41.3.

“Vekta di er ødelagt!” roper jeg til henne. ” Nei!” roper hun tilbake ” Jeg var på den i går og da virket den jo!” Hun testet den og svarte at den gikk helt riktig.

Da for første gang på mange år kikket jeg i speilet. Jeg var blitt tynn! Ikke bare tynn, men sykelig tynn!

Jeg har en kraftig beinbygning og har sikkert ikke veid rundt 40 siden 4 klasse. Der sto jeg 31 år og så ut som en syk liten jente med et gammelt fjes. Og ikke minst svarte, tomme øyne.

Jeg hadde jo hørt at venner og familie sa at nå måtte jeg stoppe før jeg ble for tynn, men jeg trodde de bare sa det for å være hyggelig.

Hvor sykt er ikke dette? Når man står i speilet og ser valker der det bare er skinn og bein?

I dag, 3 år etter har jeg blitt ganske så kraftig! Og jeg trives slett ikke med det. Fra å veie knappe 42 kg og det å begynne å spise normalt gjorde at jeg veldig raskt la på meg igjen. Og det fantes ikke muskler i kroppen omtrent. Muskler må til for å forbrenne fett, så dette har vært en lang vei. Der er fortsatt en lang vei!

Men i dag trener jeg, spiser sunt og drikker mye vann. Det går sakte. Jeg sliter med at det ikke går fort nok. Og tankene om å bruke disse medisinene bare for en kort periode dukkert ofte opp i hodet mitt. Men jeg kan ikke! Det får bare ta den tiden det tar! Jeg skal holde ut!

Jo-jo eller livstil?

Det har blitt dårlig med trening på meg i det siste. Kjenner at den dårlige samvittigheten kommer med en gang jeg nevner trening. Hadde en så god driv i det, men etter en aldri så liten ekstra lang lang-helg…. Tenker på å komme meg opp av sofaen, ta på meg treningstøy og gå bort på Akropolis…. Jada, jeg tenker faktisk bare på det Motivasjonen er langt fra på topp…

Jeg eier ikke struktur når det gjelder slanking og trening. Hadde en samtale med ett av medlemmene våre om dietter i dag. Dette er mennesker som driver med fitness og konkurrer innen det. De spiser nesten ikke karbohydrater, kanskje 3o gram om dagen. De måler maten. Og jeg vet med meg selv at jeg hadde aldri verden greid å leve slik. Ikke alene iallefall. Hadde jeg hatt følge hele dagen og maten hadde blitt satt foran meg til hvert måltid, da kanskje…  Men jeg skulle gjerne tatt noen slike dietter og lært å leve sånn. At det hadde blitt en livstil lissom.

Når det er sagt er det langt fra vanlig å spise 30 gram med karbohydrater om dagen! Det gjør at man blir ganske sliten, og ikke minst rørete, og etter en stund kan man knapt nok prate rent.

Egentlig er jeg ikke noe særlig for dietter, man har lett for å gå opp igjen like fort når man slutter. Ofte går man opp langt mere. Det jeg ønsker å ha ut av det, er å lære å spise sunt, lite men nok og trene.  Å legge om livstilen er hva jeg mener. Slik at man kan holde vekten nede.

Kanskje jeg bare skulle stikke bort??

Feirer med en dobbel latte med vanilje og ett nytt plagg!

 

Endelig er det lørdag! Jeg har sovet lenge i dag, så lenge at jeg våknet av meg selv. Det er ikke mange av de dagene. I dag skal jeg ta med ipoden min og tusle en tur til byen. Jeg skal en tur innom en venninne som jobber på b.young på Torget Vest. Den beste klesbutikken i byen.

Jeg, altså en ikke så alt for tynn jente, sliter med å finne klær jeg liker eller som sitter pent går alltid dit for å shoppe. Og hver gang er jeg kjempefornøyd!

Jeg skal nemlig feire 2 kg! Det er ikke mye, men for meg er det ganske stort. Jeg har trent nå siden september og helt fram til for en mnd ssiden hadde jeg bare tatt av meg noen gram. Så nå skal jeg feire mine 2 kg med ett nytt plagg!