Med bibelen i hånden…

Med bibelen i hånden kan man vel strengt talt tillate seg hva som helst!

Jose Flores er Boliviansk prest, rusavhengig, raner og nå flykaprer. Med bibelen i hånda la han hele sin sjel i å advare Mexico`s president Felipe Calderon om at Gud hadde meldt fra om et kommende jordskjelv. Hvilken kanal Flores var tunet inn på, er noe usikkert! At han hadde fått i seg noe vi vanlige folk  ikke har tilgang på, er vel noe vi kan fastslå.

I går var det 090909, så hvis du fjerner nullene og snur tallene på hodet får du da tallet 666.

Om Flores selv står under disse tallene kan man jo spørre seg om?

Jeg vet ikke hva som har gått mest til hodet på han, narkotikaen eller religionen?

Men en god latter fikk jeg iallefall

I skogen er jeg anderledes

 

I går skrev jeg om Jenteturen hvor jeg linket til Karl Halvorsen og hans innlegg om Gratis medisin for mennesket.  Jeg la inn en kommentar og den har nå utviklet seg til ett spørsmål om religion eller åndelighet. Jeg må bare si at denne mannen slutter i grunn ikke å forundre meg! Vannmann som han er Og har du ikke vært innom han før, ja så anbefaler jeg deg å gjøre det. Han har mange bra tanker oppi sitt hode, og hevder at han er en fossil. Men langt der i fra, en mann i sin beste alder og kunnskapen han deler med oss føler jeg at ligger i erfaringer han har gjort seg gjennom livet. Og det er disse jeg liker å lytte til. Vi kan lese oss til det meste, men egenerfaringer veier tyngre. Iallefall i mitt syn!

Vel, saker der den at jeg kaller meg ikke kristen, muslim, Jehova eller Pinsevenn. Ærlig talt vet jeg ikke helt hva jeg skal kalle meg… Min tro ligger iallefall utenfor det jeg velger å kalle religiøse institusjoner, min tro ligger i meg. Jeg ber ikke til Gud, jeg prater med Gud. Selvfølgelig ikke ordets  rette forstand. Ikke tro jeg er gal!  Som du sikkert har skjønt er ikke Gud for meg den Gud som framstår i Gamle Testamentet som en mørk og hevngjerrig Gud, eller i Det Nye Tesatmentet som en kjærlig. Dette er da min tolkning av hva jeg leste i Bibelen. Og den er absolutt ikke mere riktig enn hva andre tolker den som. Hvis jeg skal prøve å sette et ord på hva min tro går ut på, vil jeg kalle det Åndelighet.  Og med det mener jeg at jeg er tilstede i hverdagen. De små tingene som andre kanskje tenker at er en tilfeldighet, kan jeg  filosofere over. Små tegn som viser om jeg er på rett eller feil vei. Intuisjonen vår som veileder oss kan kalles Gud. Noen ville kanskje kalle dette for å spotte Gud. Hvorfor det? Jo fordi de blir fortalt den menigheten de tilhører at det finnes bare èn Gud. Deres Gud! Og den eneste veien til Gud er gjennom denne troen. Man kan jo undre seg over hvorfor?  Og det  finnes sikkert mange forskjellige grunner til det. Men skal vi se sånn røft på det, så kan man si at dette er snakk om en eller flere organisasjoner. Organisasjoner som trenger medlemmer for å overleve. De trenger oss for å overleve. At det i disse dager også er snakk om økonomi, tviler jeg ikke på. Det blir gitt støtte fra Staten til disse organisasjonene og de har jo disse kollektene også.

Jeg var på noen møter engang, i min søken etter “sannheten”.. . Dette var en liten evangelistisk menighet hvor de aller fleste kunne tale i tunger og mente de hadde direktekontakt med Gud. Allerede under andakten kjente jeg skepsisen. Jeg skjønte ikke hva denne mannen sa og ved siden av han som talte i tunger sto en annen å oversatte. Da jeg spurte sidemannen min om hvordan vi kunne sjekke om dette stemte, svarte han at jeg bare måtte stole på det. Det var nok første gangen jeg tenkte “Ikke faen” innenfor de veggene, riktig nok den siste også. For da de begynte å sende bokser rundt til kollekten og med en lang tale om hvor viktig det var å gi i Guds navn. Det var likevel ikke bare det at man skulle gi, men da mannen ropte fra talerstolen: “Gi så det svir!” og resten av menigheten ropte “Halleluja!” , da reiste jeg meg opp og la 20 kr for kaffen på stolen og gikk.

Det var mitt møte med menigheten.

Med tanke på hva vi har her på jorden, det er jo et paradis i seg selv. Det ER forunderlig at alt liv har sin plass i dette universet og jeg tror ingen av oss er overflødige.

Har en liten historie jeg fant en gang for lenge siden som kanskje forklarer litt av mitt forhold til det å tro. Den handler om en en liten gutt som lurer seg inn i skogen hver dag. Faren blir etterhver bekymret, lurer på hva han gjør der hver dag. Til slutt spør han sønnen: ” Hvorfor er du så mye ute i skogen?” Sønnen svarer: ” For å være nærmere Gud!” Faren blir lettet og svarer “Du trenger ikke å gå i skogen for å være nærmere Gud. Gud finnes overalt og er ikke anderledes i skogen enn resten av verden.”  “Neida far” smiler gutten ” Men i skogen er jeg anderledes!”

 Jeg tror at Gud er dèt i deg som får deg til å føle. Alle følelser. At man er i harmoni lissom. Kanskje en slags balanse i livet, ikke på en hver ytterkant som jeg tidligere har følt at jeg var. Da jeg var yngre og følte at jeg måtte kjempe om min plass i samfunnet, kjempe for å bli godtatt av både meg selv og andre. På ett eller annet tidspunkt, så snudde alt. En slags åndelig oppvåkning vil jeg kalle det. Jeg bestemte meg for å godta meg, godta at alle ikke kunne like meg og jeg ikke kunne like alle. Tror kanskje noe av dette handler om å overlate.. Til Gud, min Gud.. La Kate være Kate, akkurat som jeg er. Men likevel være åpen nok til å gjøre en forandring.

Livet er fult av overraskelser, man må bare være våken når de kommer

Religion-roten til alt ondt?

                                                                                 

 

Så et innslag på Tv2 nyhetene i går, hvor to forskjellige grupper/ organisasjoner demonstrerte for hver sin sak. Den ene gruppen “Norgespatriotene” demonstrerte mot islameringens inntog i Norge og litt lenger opp i gata demonstrerte en annen gruppe fordi de mente at de som muslimer blir hetset. Jeg satt ganske så sjokkert å hørte “Norgespatriotene” utale seg om hvor vidt alle muslimer var indokterert og ikke hadde noe her til lands å gjøre. Min første tanke var: Hva i all verden setter de han til talestolen for? Han skader jo budskapet! Samtidig må jeg også si at det eneste jeg hørte fra muslimenes side var at de ble spyttet på her i Norge. Jeg føler meg faktisk ganske lei av debatten rasisme! Og jeg er nok ikke den eneste!

Uten å sette meg videre inn i saken, men bare med helt enkel tankegang på ett barns nivå tenker jeg: Hvorfor kan vi ikke alle bare være venner. Slutte å krangle om hvem sin  religion som er den riktige, bare godta at vi har vært vårt syn og aksepterer hverandre som mennesker og bare mennesker?

Jeg står innmeldt i statskirken, ikke fordi jeg kan si at jeg er kristen, men fordi foreldrene mine ville det sånn. Slik er det sikkert også for en del muslimer. Vi blir lissom født inn i det. Jeg vil nok si at hver og en av de som tilhører et religiøst samfunn prøver å spre sitt budskap og verve nye medlemmer. Det er jo bare å ta en tur på Bragernes Torg en dag, jeg er sikker på at man møter på Jehovas Vitne, Mormonere, Krishna bevegelsen osv osv. Alle i den hensikt å få med nettopp deg!  Men det hadde jo vært fint om det faktisk var sånn at hver og en fikk ha sin tro, og at det ikke satte en merkelapp på oss som menneske. Tenk om vi mennesker sluttet å fordømme andre og  kunne omgås fordi vi likte hverandre, ikke fordi vi tilhørte det eller det trosamfunnet. Tenk om vi kunne møte hverandre med et åpent sinn og forståelse. Om vi kunne opplyse hverandre.

For min del står Kardemomme loven høyt i kurs! Og så enkelt kan det kanskje gjøres, hvis man virkelig vil. Jeg tror ingen dømmer meg for denne tankegangen. Så hvorfor må man på død og liv dømme folk på farge, religion og seksuell legning?  Skal man dømme noen, så døm de iallefall ut fra hvordan man er og hviken handlinger de gjør!