I dag gjorde jeg det! Alt jeg trengte var ett skikkelig spark i baken! Så takk, Eva!
Jeg traff en skikkelig søt og hyggelig fyr på Bluesfestivalen. Egentlig var han langt mer enn bare søt! Kanskje èn av de kjekkeste guttene jeg har sett på lenge. Men som sagt før her i bloggen, er jeg utrolig sjenert. Jeg som ellers føler at jeg har snakketøyet i orden, mistet munn og mæle. Kunne bare komme på sånne dumme ting å si som: ” Gøy i går da! “, ” Mye folk!”
Når jeg tenker på det måtte han jo begynne å lure…
Likevel var det en viss kjemi synes jeg.
Jeg greide å kutte meg i fingeren når jeg skulle åpne en pølsepakke. Det blødde en hel del, så jeg stakk over i campingvogna ved siden av for å høre om noen hadde plaster. Og ut fra campingvogna kom han. Han fant frem papir og gaffa tape for å stoppe blodet. Jeg smilte og takket for hjelpen for så å gå tilbake til venninnene mine som satt ved teltet vårt. De lurte nok litt da jeg kom en smule rødmende tilbake og jeg fortalte jeg hadde fått hjelp av en skikkelig kjekk type. Som jeg helt sikkert aldri kom til å se igjen!
Lite viste jeg om at en liten stund senere skulle han komme over plassen med et førstehjelpskrin i handa. Riktig så søt var han der han satt å lappet sammen fingeren min. Han ble med oss jentene den kvelden! Og vi hadde det kjempekoselig! Han kjøpte blinkebriller til meg! 
Vel etter å tenkt på han siden jeg dro på lørdag, hadde jeg i dag en samtale med med Eva på telefonen. Hun pusher meg en del på ting som jeg ellers aldri ville ha gjort. Som å sende melding eller ringe. Jeg er ikke så tøff, så jeg sendte en melding. Jeg har ikke fått svar enda, men håper å høre noe da!
Nå som jeg har vært så tøff lissom 
