Postgirobygget

Med en antydning til hodeverk og ellers litt slepen i formen kan jeg meddele at jeg var å finne på Lierdagene i går. Jeg og Postgirobygget. Kan ikke si noe annet enn at tekstene deres fenger skikkelig. Jeg trodde jeg hadde nok lagringsplass på kamera mitt, men den gang ei. Må vist gå til innkjøp av større brikke og flere batterier. Blir nok en del konserter på meg i sommer antar jeg.

Ja, tilbake til Postgirobygget!

De gamle, gode låtene kom på rekke og rad, bortsett fra Stygge Lille Trine da…  Da Idyll og Under Isen ble spilt, sang publikum med. Synes det er moro når de tar oss med på showet

Arne Hurlen har en fin måte å nå sitt publikum på! Artig fyr

 Mest sans har jeg for Nils Petter Time, som forresten er Vannmann

Jeg har en tendens til å gå såpass opp i fotograferingen at jeg ofte ikke får med meg så mye av det som egentlig skjer. Men kosa meg virkelig på denne konserten. Noe som faktisk synes på bildene

Dette var litt om gårdsdagen! Hyggelig var det!

Med musikk på ørene

 

 

Med musikk på ørene tok jeg bussen til byen og ble sittende på torget å vente på venninna mi. Vi skulle ut å spise middag. I min egen verden fylt av masse god musikk, satt jeg der da.. Kikket på alle menneskene som gikk eller syklet forbi. Dette er en av mine favoritt ting å gjøre, når jeg trenger å bare være alene med tankene mine. Så deilig å bare kjenne solen varme, tankene flyte og musikken spille. Det var ikke lenge jeg satt der, men jeg fikk da med meg litt av hvert. Det første jeg la merke til var to menn i 40-45 års alderen med hver sin sorte mappe under armen, de søkende blikkene tydet at de ønsket å selge sine varer. Men ikke typiske selgere, antar en eller annen form religion. Jeg kikker ned når de ser på meg. Viser klart at jeg ikke ønsket å bli forstyrret. Deretter en fyr på en rød Klein sykkel, type tvilsom. Sikkert stjålet. Ja, det stemte. Der kommer politiet. Blomsterselgeren, smilende og blid med en potte i hver hand, en dame i 50 årene står foran og plukker på bladene. Før hun snur seg og går. Ikke noe salg der gitt. To barn i 4-5 års alderen løper rundt og rundt fontenen, ler og skriker tross jeg hører de ikke. Man kan se det på måten leken utarter seg. Og der ja, der gikk den ene gutten i bakken. Tårer og mødre som kommer løpende og skal trøste. Ser ikke ut som han har tenkt å stoppe, da moren drar fram en grønn boks med jordbær. Aha, ser ut til å ha en viss effekt. Fra den andre siden kommer en mann sjanglende, med polposen i handa og han strener mot krakken på siden. Jepp, det gikk greit, han fikk kasta rompa nedpå. Mens  White Stripes “Jolene”  spiller tenker jeg på hvordan jeg skal få dette ned på arket for å beskrive hvordan jeg har det akkurat da. Det føles nemlig godt å bare kikke og tenke på hva alle disse menneskene tenker og gjør. Det er en helt spesiell ro inni meg, jeg bare observerer. Jeg bare sitter der uten å mene noe om noen.

Plutselig skygger noe for solen. Og der sto Elisabeth! Klar for en koselig middags date og en prat!