Du hadde vært 38

I dag hadde gamlekjæresten min vært 38 år. Herregud hvor tiden flyr… Han ble bare 22.

Føler at jeg skulle ha skrevet så mye mere, men med tiden driver litt av minnene bort, ansiktet blir ikke lenger så klart. Hvordan var han, egentlig? Joda jeg vet… Jeg husker… Men noen ting har en tendens til å bli i hjertet, for uttaler man det høyt så er det ikke bare lenger mitt.

Det har gått 16 år siden han døde, men han har fortsatt den samme plassen i hjerte.

Hver 21 januar skvetter jeg til, tallet er på en eller annen måte brent seg fast til netthinnen.

I dag satt jeg sammen med barna å gjorde lekser. Da jeg skulle rette vesla’s stil så jeg at hun hadde skrevet alltid med èn L. Noe jeg som barn/ungdom surret med. Men gamlekjæresten hadde den gang et råd jeg har hatt på minnet i alle disse årene..

“Det finnes ALLTID 2 L i alltid og ALDRI 2 L’er i aldri “

Så i dag ga jeg denne regelen til vesla mi. I dag på hans bursdag. Èn ting jeg alltid vil huske med han.

Merkelig hvordan universet taler til oss…

Gratulerer så mye med dagen! Selv om du ikke er her, vil du alltid være i hjertet mitt!

Lykken må være…

Lykken må være en boks med  Ben&Jerry`s Phish Food  is og noen å dele den med…..

Hysj, ikke forstyrr drømmen

At ting sjelden blir som man hadde planlagt eller trodd det skulle bli kan vi alle kjenne oss igjen i. Man kan sitte inne med drømmer, store og små. Noen ganger kan drømmene gjenomføres, andre ganger er det ikke mulig. Av erfaring ser jeg at de tingene som omhandler meg og bare meg, de kan jeg med viljen min styre inn på ett riktig spor. Og som regel går drømmene i oppfyllelse. Men når det kommer til å drømme om ting som omhandler eller gjelder andre kan man av og til eller kanskje ofte komme til kort. Da må det iallefall til en gjensidig forståelse eller ett samrbeid. Det betyr altså, to eller flere mennesker med samme drøm. Hvor enkelt er det? Vi mennesker er ikke så gode til å kommunisere om disse tingene. For drømmer, iallefall for min del, er noen ganger ganske privat. Det går på de følelsemessige tingene og derfor rimelig sårbart. Det å ytre ett ønske høyt er for meg det samme som at det ikke blir noe av. Jeg vet ikke hva det kommer av, men det føles iallefall sånn. Om det er frykten for at noen kan komme å ødelegge vet jeg ikke. Kanskje det har noe med håp som brister? Hvis jeg holder drømmen inne i meg og bare håper, så kan det med tid og stunder oppnås. Og uansett så kan ingen ta fra meg håpet, om det er bare jeg som vet hva jeg håper..

I dag surrer det tusen tanker i hodet mitt! Tusen tanker som innebærer nettopp håp! Jeg kan håpe og jeg kan tro!

Spørsmålet er hvor lenge? Hvor mye skal jeg legge i det?  Hvorfor gjør jeg det?  Når kan man legge en drøm bak seg, for å finne en ny drøm å følge?

Jeg lurer på hvis jeg oppgir en drøm jeg har hatt i mange år, vil jeg da miste noe? En del av meg selv?

Jeg tror på håpet, det gir styrke og det gir mot!

Men drømmer man for lenge eller for intenst  kan jo en del av livet forsvinne. Kanskje mange sjanser til å nå nye drømmer. Når vet man når man skal stoppe?

Et dikt til en som sto meg nær

 

Jeg er nødt til å slippe taket,

nødt til å la han gå.

Den makt hans elskerinne har over han,

kan ingen kvinne få.

Jeg kan se dypt i hans øyne

og kjenne kjærlighet fra hans hjerte,

men denne elskerinnen er destruktiv

og gir oss intet annet enn smerte.

Hun eier ham men hud og hår,

jeg har ingenting av det hun har.

Jeg kan aldri gi det samme han får,

men ville heller aldri krevd hva hun tar.

                                                                                                     K.B – 06

Kjærlighet ved første blikk!

 

     Jeg var rundt 15 da den store forelskelsen slo knock out på meg for første gang! Husker det som det var i går, enda 20 år har gått. 20 år siden jeg sto i telefonboksen nederst i trappen i Hamborggata, kikket opp og på det midterste platået sto han! Hjertet mitt sluttet ett øyeblikk å slå, fikk ikke fram ett ord og kunne heller ikke ta blikket vekk fra han. Han pratet til venninnen min, som sto ved siden av. Men jeg fikk ikke med meg ett ord. Da han var gått, kikket venninnen min på meg. “Han er opptatt! Og er veldig forelsket i dama si!” En dump følelse fylte hele meg, akkurat som hjertet sank helt ned i magen. Vi hadde en avtale med noen venner inne i byen, så med hver vår mandarin gikk venninnen min og jeg innover til byen. Katarina, venninnen min, skravlet i vei om alt og ingenting. Men jeg hadde lagt igjen hjertet mitt i Hamborggata, så jeg var nok en smule fjern.

Christian, gutten i trappa, høy, mørk, blå øyne og en tann som sto noe på skakke under fyldige lepper skulle jeg se igjen. Ja, vi kom faktisk til å treffe hverandre rett som det var, mellom bekjente. Men jeg var ytterst sjenert, de første gangene turte jeg knapt å møte blikket hans. I ett helt år, skulle jeg være avstandsforelsket i han. Det var faktisk 17 mai året etter vi skulle ende opp på en fest sammen. Vi “rånet” rundt i en gammel Fiat, to andre venner av meg og jeg. Vi møtte Christian, så han ble med. Jeg flørtet litt med han som kjørte og han flørtet tilbake. Men da skjedde det noe jeg ikke hadde forutsett. Han tok meg til side og spurte om jeg var forelsket i vennen hans, og jeg måtte nok innrømme at jeg ikke var det. “Det er bra! Jeg liker deg og vil være sammen med deg!” Jeg satte ølèn i halsen, så forskrekket opp på han. “Liker du meg? Det har jeg ikke fått noe intrykk av!” Og han fortalte at den gangen i trappen i Hamborggata hadde han falt for meg. Er det mulig! Her hadde vi gått i ett år,like forelsket begge to og ingen av oss hadde sagt noen ting!

Vi var sammen i 5 år, til og fra som alle kjærester i den alderen. Forholdet vårt var av slik karakter at vi elsket og hatet med like stor lidenskap. Når vi hadde det bra, var vi i himmelen. Når vi kranglet, var det rene helvete. Som 19 åringer flyttet vi sammen og ting var virkelig fryd og gammen. Vi var så lykkelige når vi tuslet rundt på Ikea for å finne de perfekte tingene til vår nye leilighet! Smilte og lo, gledet oss til å få noe eget og være voksne! Vi var også det i nesten tre år.

Den 4 juli 1994 raste hele verden! Jeg fant han. Han hadde tatt livet sitt. Aldri har livet føltes så tomt, aldri har jeg vært så alene.

Det er rart å tenke på! Alt var on eller off med han! Første gang jeg så han stoppet hjertet mitt, siste gang jeg så han var hans allerede stoppet…

Venner i nød, venner i død

Jeg sitter her hjemme i stua mi, i lyset fra stearinlys og lytter til musikk. Tankene bare flyter og følelsen jeg har i magen er at jeg er lykkelig!

I dag har jeg vært hatt besøk av en barndomsvenninne. Vi har kjent hverandre siden før vi kunne gå og prate. Våre foreldre var/er omgangsvenner og det ser ut som vi fører tradisjonen videre. Historien vår har en noen fellesnevnere, men er to vidt forskjellige mennesker.

Vi lærte de grunnleggende tingene sammen, i ungdomstiden hadde vi noen turer til Rødberg hos besteforelderene mine. Det var en periode vi var der nesten hver helg. Tok toget opp, dro på lokale i Uvdal, drakk, danset etter Trond Granlund og fresa rundt på moped sammen med de kule gutta fra bygda Ler når jeg tenker tilbake! Siden mistet vi litt kontakten, men fant tilbake til hverandre når vi fikk barn igjen. Vi var til og med naboer noen år og jobbet på samme sykehjem. Da jeg ble skilt og flyttet, ble kontakten nok en gang borte og det skulle gå 5 år før vi traff hverandre igjen. Men når vi satt oss ned å pratet over en kopp kaffe, var det som alltid før! I dag har vi enda flere erfaringer å dele med hverandre.

Jeg har mange bekjente. Mange jeg kan slå av en prat med, ta en fest eller en tur, men bare en håndfull gode venner. Jeg trenger ikke flere heller. Vennskap for meg betyr respekt, lojalitet, ærlighet, fortrolighet, tillit og kjærlighet. Og det er vanskelig å ha det sånn med alle eller mange. Men når man først har ett sånn vennskap, så er sjansen stor for at det varer livet ut.

Så jeg er heldig! Jeg har tre gode venninner, som jeg kan prate med om absolutt alt! Når jeg var yngre hadde jeg flest guttevenner. Grunnen til det er vel at jeg har vært ei sånn gutte-jente. Jeg var lissom aldri intressert i dukker og lekestuer. For meg gjaldt fotball, klatre i trærne, bygge hytter osv. Derfor har jeg kanskje ikke alltid glidd helt inn og i mange tilfeller synes jeg det har vært lettere å forholde meg til gutter. Men man kommer i en alder hvor det er ganske unaturlig å ha flere guttevenner enn jentevenner. Det blir lissom ikke helt akseptert at man “henger med gutta” når man får seg kjæreste Men har fortsatt noen venner av motsatt kjønn!

For meg har det blitt utrolig viktig å ta vare på vennene mine. Jeg vil være en slik venn som jeg ønsker at vennene mine er(som nevnt over her). Man har kanskje lett for å sette vennskap litt på vent når man får seg kjæreste fks. At man går så mye opp i forelskelsen. Skal aldri, si aldri, men jeg håper at jeg greier å finne balansen i det hvis jeg skulle få meg en mann

“Da vi var unge, så vi på venner som noe selvsagt. Da vi ble eldre, vet vi hva det betyr å ha dem.” Edvard Grieg