Vis meg hvem du er

Etter en samtale med en venn i dag, begynte jeg å tenke litt over dette med hvem man er og hvem man omgås. Altså, hvem er man virkelig. Ikke bare disse fasadene som blir satt opp. Identitet er noe vi alle har. Noen tør ikke vise hvem man er, man har kanskje mange sterke eller fornuftige meninger men ikke liker å si de høyt. Kanskje det kommer av dårlig selvtillit eller at man rett og slett ikke liker konfrontasjoner. Andre mennesker vil gjerne virke bedre enn man er og smører tykt på sine gode sider eller tanker og trekker fra de mindre bra. Kanskje til og med står i diskusjoner med en mening de har hørt at noen har sagt.

Ord. Ord er bare ord. Hvis de ikke blir etterfulgt av handling. Jeg har truffet mennesker som er så flinke til å prate for seg at man blir faktisk litt imponert. Og man ønsker å bli kjent med disse menneskene, de virker så fulle av innsikt og kunnskap. Så egentlig med mange flotte ord, greier de å sjarmere sin vei inn i livet ditt. Man blir jo godt kjent etter hvert og det er ganske så skuffende å oppdage at dette menneske du hadde så høye tanker om viser seg å bare bestå av ord. Når handlingen uteblir. Da er det jo plutselig ikke noe igjen.

Tankefull sitter jeg her. Jeg er skuffet! Så handler det også med å ta mennesker som de er. Være åpen til sinns og kanskje overse feil og mangler. Men etter gjentatte ganger, kjenner jeg at jeg er litt lei. Og det påvirker meg, som venn. Man er jo ikke den man utgir seg for å være, så hva slags vennskap har man da? Det er jo bygd på noe som ikke er! Det eksisterer ikke!

Trist, igrunn!

Kate- just the way she is

Jeg er like glad hver fredag, da skal jeg lissom slappe av, sove lenge og nyte helgen. Før jeg vet ord av det er det mandag. Plutselig har det gått en uke, en måned og år. Det føles som i går at mormor sa at da man ble gammel gikk tiden så fort. Men det er iallefall 25 år siden. Den gangen ristet jeg på hodet og truet meg gjennom en ukes ferie med de gamle på fjellet. Det føltes som en måned.

Ja, jeg begynner vel å bli gammel da…

Mer og mer forstår jeg at hver alder har sin sjarm.

Da jeg var unge var det full fart, guttejente som jeg var. Opp i trærne, bygde hytter, sykla om kapp og sloss med gutta. Det var nok mer enn èn gang jeg kom hjem med hull i hode eller skrubbsår på hele kroppen. Jeg kan ennå huske ordene til faren min. “Gale hunder får revet skinn”. Det var ikke mye trøst å få der i gården, nei. Jeg falt ned fra stillaser, pumpa for fluortabletter( den gamle typen på 70 tallet smakte kjempegodt) og jeg sagde ned det nyplanta treet til naboen. Jeg drev med en rekke forskjellige idretter, og målet var alltid det samme. Jeg skulle være best!

Ungdomstiden. Fortsatt full fart, med litt andre interesser. Gutter og fest. Jeg hadde utrolig mange “stiler” denne tiden. Først den helt vanlig jenta med 501 og Milet jakke. Rosa faktisk. Så traff jeg en “Heavyfreaker” og gikk over til stramme ola bukser, naglebelte, skinnjakke og svart hår. Herregud, hvor jeg må ha sett ut.  Deretter hadde jeg en merkelig stil med strikka gensere, fortsatt trange bukser, six pence arvet etter bestefar og palestina skjerf. Etter et langt opphold fra trening, var jeg inn i type joggebukser og joggesko igjen. Caps. Det varte ikke så lenge da.. Jeg fant min egen boheme stil, regner med at jeg var som tatt ut av ukebladene fra 1969. Om sommeren var det luftige kjoler og blomstene i håret. Skjerf rundt hodet og Lennon briller. Manglet bare gitaren. Tok til og med et gitarkurs, men hadde ingen evner der gitt. Jeg har nok delevis holdt den stilen i årenes løp, det og treningstøyet.

Jeg husker jeg traff en gutt som var spesielt opptatt av stjernetegn og den slags til gutt å være. Etter å fått vite at jeg var Vannmann, så det ut som det gikk opp et lys for han. “Ja, selvfølgelig, det burde jeg ha skjønt! Bare å se på klesstilen din det! Ingenting som hører sammen, men gud, hvor vakkert det er på deg!” Til tross for at det langt fra var noe kompliment, er det faktisk noe av det søteste noen har sagt til meg!

Som voksen har jeg ikke alltid vært så selvsikker.Jeg har alltid følt meg mye dårligere enn andre. Kanskje det kom av at jeg var veldig ung da jeg fikk min eldste datter.Jeg var 19. Når hun begynte på skolen, var alle de andre foreldrene mye eldre enn meg. Så der var jeg utrolig usikker.Følte meg ikke så inkludert og at de tok meg som en ungdom. Da hadde jeg en del konflikter med meg selv. Men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt tryggere på hvem jeg er. Hvilken erfaringer jeg har gjort meg i livet, til tross for mange som jeg ikke er så stolt av har bragt meg dit jeg er i dag.

Vel, det var en oppsummering over livet til nå. Hvem er jeg i dag? For meg er det vanskelig å si hvem jeg er i dag. Men alle erfaringene og prossessene jeg har vært gjennom har formet meg. Selv om jeg er trygg på hvilken grenser jeg setter for meg selv og andre, er det vanskelig å komme på ett godt svar på det.

Jeg har funnet en ro jeg ikke har hatt hverken som barn eller ungdom. Har ikke lenger det behovet  å være best, men JEG skal være fornøyd. Jeg tror nok jeg har en rimelig grei moral og er glad i mennesker. Stadig på søken etter et underliggende budskap og er ikke så opptatt av hva jeg ser, men hva jeg ikke kan se. Altså det som ligger bak. Bak masken, bak “sannheten”. Jeg elsker å filosofere under digre trær. Merkelig det der. Trær med store røtter fasinerer meg! Det første bildet jeg malte, var ett tre. Kalte det “The Dark Side & The Bright Side”. Treet var delt i to, den ene siden spiret i grønt og den andre siden var grå og “død”. Det var meg.

Vel dette er meg, Kate, som livet har formet meg. Om noen år, er jeg en annen. Da skal jeg se tilbake på denne bloggen. Og kansje tilføye mitt nye meg. Vi er stadig i forandring!

Etter å tatt denne oppsummeringen over livet, ja så kjenner jeg meg ganske fornøyd. Om jeg har de små rynkene rundt øynene eller de som synes når jeg smiler, så er jo det bare livet som har satt sine spor. De forteller litt om meg

Bare noen tanker skrevet ned i en tenkende stund..

Jeg hørte en gang noen som sa at det finnes flere typer familier. Det er de man blir født inn i, altså blodsbånd. Så har man den type familie man velger. Ikke nødvendigvis en svigerfamilie, men de man ønsker å ha i sitt liv. Og selvfølgelig den man skaper seg selv som voksen. Man hevder også at blod er tykkere enn vann.

Vel, akkurat det er jeg kanskje ikke så sikker på…

Jeg elsker familien min, misforstå meg rett. Men de vennene jeg har som jeg virkelig er nære, de føler jeg at jeg kan stole på. Og jeg ville aldri sviktet dem. De er også min familie. Til tross for at det ikke er blodsbåndene ikke binder oss sammen, men våre likheter eller forskjeller, vår identitet eller vårt vennskap, våre erfaringer eller felles mål.

Jeg er iallefall heldig, uansett hva som er det “satte” relasjonene. Jeg er glad i hver enkelt av dem for den de er. Og for meg handler det om å se de menneskelige kvalitetene, hvem de er, hva de gjør og hva de står for. Jeg ønsker å møte ett hvert menneske med åpent sinn, om jeg greier det bestandig er vel å lyve litt både for meg selv og dere.

Men å greie å møte ett menneske med åpenhet, respekt og med godhet i tankene, da tror jeg man kan nå langt.