Jeg sitter her å lurer på hvordan man kan unngå å bli påvirket av andres negative adferd? Iallefall når man er nødt å forholde seg til disse menneskene på en daglig basis.
Jeg anser meg selv som ei positiv jente, som prøver i det lengste å være ærlig, åpen, real og synes selv at jeg har ganske gode verdier i livet. Slik jeg ønsker å bli oppfattet også. Jeg er ganske tålmodig med mennesker og kan unnskylde en del. Man skal faktisk ha brent lunta i begge ender, før jeg takker for meg og går. Jeg liker best å leve i fred og fordragelighet, og er stor tilhenger av Kardemomme-loven!
Men noen mennesker er man nødt til å ha noe med å gjøre resten av livet. Det er familie, enten man er der fra begynnelsen eller at vedkommende er kommet inn på ett senere tidspunkt.
Jeg har ett familiemedlem jeg kunne godt vært foruten, nesten så jeg skulle gitt hva som helst for å slippe! Dette er ett menneske som skaper store diskusjoner om ingenting, som ringer for å klage og som ikke går av veien for en løgn om det gagner han. Hele han oser av dårlig energi!
Jeg er nok veldig lett å påvirke også, ganske så sensitiv på de tingene jeg føler er galt! Når jeg føler at folk lyver eller prøver å manipulere meg på ett eller annet vis, vrenger det seg i magen og jeg får bare lyst å skrike og løpe av gårde! Ser du det for deg? 
Du synes nok kanskje jeg er rar når jeg sier at etter en diskusjon eller å ha pratet med denne personen, setter jeg ofte på Ipoden min med noe skikkelig rocke musikk bare for å finne igjen balansen og harmonien som jeg ønsker å ha i livet mitt.
Jeg har tenkt mye på hvordan jeg kan gjøre dette lettere. Og det er ingen hemmelighet at for å forandre andre, må man først endre seg selv. Så jeg tok en helomvending og bestemte meg for å kun fokusere positivt på han. Så jeg begynte å møte han med ett smil, ga positive tilbakemeldinger og prøvde å samarbeide slik at det gikk i hans favør. Forsøket på å endre hans syn på meg med en annen adferd mislykkes totalt. Jeg tror ikke engang han la merke til det i noen større grad. Han så sitt snitt til å få det ytterste ut av situasjonen og det endte med at jeg følte at jeg ga, uten å få noe tilbake. Han er ikke moden for å gå i seg selv, vil kanskje helst slippe å se seg selv slik han er. Og det kan jeg forsåvidt skjønne. Det krever både mot og styrke, og i noen tilfeller vondt. Noe som følger med en slik selvransakelse er jo handling. Da vil man jo nødvendigvis finne en del negative ting, man er eier av de og dermed ansvarlig. Ingen lett sak!
Jeg må nok prøve å finne min måte å kunne tåle dette. Vet ikke helt hvordan enda, men det finnes nok en løsning! Jeg får bite tennene sammen og heller ta meg en velfortjent pause med musikk på ørene etterpå! Det er jeg som må sette grensene for hvor mye han får påvirke meg! Jeg er ansvarlig for mitt liv!
Så bare for i dag tar jeg på meg headsettet og tar en løpetur!
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.
Likevel så tenker jeg, at dette har jeg opplevd før. Ikke akkurat dette men at ting snur og jeg kjenner det på meg. Ikke vet jeg utfallet, jeg må nesten bare følge med. Overlate til høyere hold 
