Min livsoppgave

I dag dro jentene mine på ferie med pappa`n sin. 3 uker i Thailand. Jeg har gruet meg til denne dagen lenge, men har vært positiv i forhold til dem. Har skjult min redsel i forhold til å reise så langt, i et så stort land med fly.. Og det at jeg kom til å savne jentene har jeg ikke lagt skjul på, men hvor trist har jeg ikke vist de.

Pappa`n skulle hente de kl 19 og vi hadde en del å pakke før de dro. Minste jenta mi ble så stille en stund før. Så jeg ropte henne opp på fanget mitt. Litt motvillig til å begynne med, hun er jo hele 8 år. Men så bare hoppet hun opp på fanget og la armene rundt meg. Der lå hun og kikket opp på meg. Jeg spurte om hun var trist og da kom tårene i øyekroken. “Jeg vil ikke reise fra familien min, mamma!” hikstet hun. Da kjente jeg tårene presset på! “Men du skal jo være med familien din!” svarte jeg. “Ikke din del av familien, mamma!”

Hun syntes det var så fælt å reise så langt og være så lenge borte. Tror hun var litt redd også.

Da pappa`n kom gråt hun enda mer, da skjønte hun at nå måtte vi ta farvel. Der satt hun på fanget mitt og hikstet og gråt, mens jeg tørket tårene hennes. Det var ikke fritt for at tårene kom hos meg heller. Da kikket hun opp og tørket tårene mine. “Jeg kommer til å savne deg, Mamma`n min og jeg elsker deg sååå høyt!” hvisket den lille jenta mi. ” Jeg elsker deg også, vennen min og jeg kommer til å savne deg og tenke på deg hver dag!” svarte jeg og ga henne en lang og god klem.

Ettterpå satt jeg å tenkte på hvor heldig jeg er. Jeg elsker barna mine overalt på denne jord og de elsker meg. Hver dag, minst èn gang om dagen forteller jeg hvor glad jeg er i dem og hver dag får jeg høre det samme tilbake. De greier å uttrykke glede og sorg, og alle de følelsene i mellom. Jeg får dele dagen med de, dele gledene, dele sorgene og jeg er tilstede. Tilstede mener jeg da, i hver enkel ting vi gjør sammen, store eller små. Og jeg nyter disse stundene vi har.

Ett eller annet sted på veien lærte jeg meg å glede meg over de små tingene, de jeg deler med disse små!

Som smilet da de leker med katten, eller gråten over skrubbsåret på kneet, lykken over den nye kjolen, redselen over å spille skuespill foran de andre, tryggheten da jeg bretter dyna over dem om kvelden og den gode klemmen jeg får da vi slår av lyset og sier god natt. Hviskende ord i natten… Jeg er glad i deg!

Disse små, vakre skapninger som står foran livet. De skal guides frem  og jeg får den herlige oppgaven. Jeg får være der! Jeg får være mamma, være deres havn!

Hvor utrolig heldig er ikke jeg?

Bildet er lånt fra Hit

For barnas skyld

 

For en dag… Har vært på skoleavslutning med barna, og som vanlig er det stadig noen problemer i forhold til barnas far. Jeg kjenner meg helt tom. Det er alle disse grensene jeg prøver å sette rundt meg. For å beskytte meg selv. Han tramper over de med store elefant føtter, og jeg føler at det ikke er noe jeg kan gjøre. Jeg greier ikke beskytte meg mot det som skjer, på grunn av nettopp det at han er faren deres. For hver grense han tråkker over, føles det som ett overgrep. Jeg tar meg  i å gjenta meg selv, gang på gang. Og han benekter faktum. På denne måten går han fri. Han trenger ikke å ta oppgjøret meg hverken seg selv eller meg, fordi han aldri innrømmer hva han gjør. Benektelsen gjør han fri og setter meg i lenker. Jeg har prøvd det meste av tilbudene som finnes. Familievernkontor og  familie rådgivning. Og da virker altså bra. Han glir gjennom med det meste, fordi han er en “blid og likandes kar”. Og jeg blir den som gjør ting vanskelig. Etter nok en diskusjon om avtaler og regler, kjente jeg at alt bare brast. Mens ungene lekte ute, gikk jeg inn på badet, låste døren og bare sank sammen. Jeg gråt. Men jeg hadde bare lyst å skrike. Jeg føler meg som ett lite barn, uten mulighet til å kontrollere hva som skjer med meg. Jeg kan ikke stoppe det, men jeg kan heller ikke leve med det. Og det føles som ingen hører meg.

Dette har pågått i flere år nå. Jeg er sliten. Og ingenting jeg kan gjøre. Jeg må bare tåle dette, for barnas skyld.

Vi har delt omsorg, og det er nok ingen dommer som vil avgjøre at jeg skal få eneomsorg. Han er en oppegående og flink pappa. Men han er også en bitter mann.

Hvordan kan jeg gi barna mine en trygg oppvekst med den kjærligheten de trenger og fortjener? Når hver dag er en kamp bak i kulissene…

 

Bildet er hente fra http://www.adressa.no/multimedia/dynamic/01121/skilsmissebarn_1121572c.jpg

Kate- just the way she is

Jeg er like glad hver fredag, da skal jeg lissom slappe av, sove lenge og nyte helgen. Før jeg vet ord av det er det mandag. Plutselig har det gått en uke, en måned og år. Det føles som i går at mormor sa at da man ble gammel gikk tiden så fort. Men det er iallefall 25 år siden. Den gangen ristet jeg på hodet og truet meg gjennom en ukes ferie med de gamle på fjellet. Det føltes som en måned.

Ja, jeg begynner vel å bli gammel da…

Mer og mer forstår jeg at hver alder har sin sjarm.

Da jeg var unge var det full fart, guttejente som jeg var. Opp i trærne, bygde hytter, sykla om kapp og sloss med gutta. Det var nok mer enn èn gang jeg kom hjem med hull i hode eller skrubbsår på hele kroppen. Jeg kan ennå huske ordene til faren min. “Gale hunder får revet skinn”. Det var ikke mye trøst å få der i gården, nei. Jeg falt ned fra stillaser, pumpa for fluortabletter( den gamle typen på 70 tallet smakte kjempegodt) og jeg sagde ned det nyplanta treet til naboen. Jeg drev med en rekke forskjellige idretter, og målet var alltid det samme. Jeg skulle være best!

Ungdomstiden. Fortsatt full fart, med litt andre interesser. Gutter og fest. Jeg hadde utrolig mange “stiler” denne tiden. Først den helt vanlig jenta med 501 og Milet jakke. Rosa faktisk. Så traff jeg en “Heavyfreaker” og gikk over til stramme ola bukser, naglebelte, skinnjakke og svart hår. Herregud, hvor jeg må ha sett ut.  Deretter hadde jeg en merkelig stil med strikka gensere, fortsatt trange bukser, six pence arvet etter bestefar og palestina skjerf. Etter et langt opphold fra trening, var jeg inn i type joggebukser og joggesko igjen. Caps. Det varte ikke så lenge da.. Jeg fant min egen boheme stil, regner med at jeg var som tatt ut av ukebladene fra 1969. Om sommeren var det luftige kjoler og blomstene i håret. Skjerf rundt hodet og Lennon briller. Manglet bare gitaren. Tok til og med et gitarkurs, men hadde ingen evner der gitt. Jeg har nok delevis holdt den stilen i årenes løp, det og treningstøyet.

Jeg husker jeg traff en gutt som var spesielt opptatt av stjernetegn og den slags til gutt å være. Etter å fått vite at jeg var Vannmann, så det ut som det gikk opp et lys for han. “Ja, selvfølgelig, det burde jeg ha skjønt! Bare å se på klesstilen din det! Ingenting som hører sammen, men gud, hvor vakkert det er på deg!” Til tross for at det langt fra var noe kompliment, er det faktisk noe av det søteste noen har sagt til meg!

Som voksen har jeg ikke alltid vært så selvsikker.Jeg har alltid følt meg mye dårligere enn andre. Kanskje det kom av at jeg var veldig ung da jeg fikk min eldste datter.Jeg var 19. Når hun begynte på skolen, var alle de andre foreldrene mye eldre enn meg. Så der var jeg utrolig usikker.Følte meg ikke så inkludert og at de tok meg som en ungdom. Da hadde jeg en del konflikter med meg selv. Men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt tryggere på hvem jeg er. Hvilken erfaringer jeg har gjort meg i livet, til tross for mange som jeg ikke er så stolt av har bragt meg dit jeg er i dag.

Vel, det var en oppsummering over livet til nå. Hvem er jeg i dag? For meg er det vanskelig å si hvem jeg er i dag. Men alle erfaringene og prossessene jeg har vært gjennom har formet meg. Selv om jeg er trygg på hvilken grenser jeg setter for meg selv og andre, er det vanskelig å komme på ett godt svar på det.

Jeg har funnet en ro jeg ikke har hatt hverken som barn eller ungdom. Har ikke lenger det behovet  å være best, men JEG skal være fornøyd. Jeg tror nok jeg har en rimelig grei moral og er glad i mennesker. Stadig på søken etter et underliggende budskap og er ikke så opptatt av hva jeg ser, men hva jeg ikke kan se. Altså det som ligger bak. Bak masken, bak “sannheten”. Jeg elsker å filosofere under digre trær. Merkelig det der. Trær med store røtter fasinerer meg! Det første bildet jeg malte, var ett tre. Kalte det “The Dark Side & The Bright Side”. Treet var delt i to, den ene siden spiret i grønt og den andre siden var grå og “død”. Det var meg.

Vel dette er meg, Kate, som livet har formet meg. Om noen år, er jeg en annen. Da skal jeg se tilbake på denne bloggen. Og kansje tilføye mitt nye meg. Vi er stadig i forandring!

Etter å tatt denne oppsummeringen over livet, ja så kjenner jeg meg ganske fornøyd. Om jeg har de små rynkene rundt øynene eller de som synes når jeg smiler, så er jo det bare livet som har satt sine spor. De forteller litt om meg