Kan du se engler?

 

Jeg fant i dag en artikkel om dette med aurabilder og auraanalyse på sol.no. Den forteller om KK`s journalist som har tatt et aurabilde og funnet en engel i auraen sin. Jeg reagerte med en gang. Dette hadde jeg hørt før.

Jeg var nemlig på alternativmessen i Lillestrøm, og kikket på akkurat denne standen. Jeg hadde for noen år siden tatt et aurafotografi og hadde lyst å se om noe hadde forandret seg. Noe skeptisk gikk jeg rundt å kikket, for å se noen jeg fant seriøse. Man skal se ann ting på folkene og hvordan de driver på et sånt sted. Det er mange “wannabe`r” på messene, så jeg synes det er greit å se om jeg hiver pengene ut vinduet, for å si det på den måten. Etter å ha sett vel og lenge, kom jeg til akkurat denne boden som journalisten sitter i. De virket mest ordentlig og jeg tenkte at jeg skulle stille meg i kø for å bli tatt bilde av. Da jeg kom nesten fram, blir en kvinne satt foran en datamaskin og mannen forklarer hvordan hun skal sitte. Jeg hører han sier til damen at det var en engel bak henne. Da stakk jeg pengene mine ned i lommene og gikk. Og etter å ha lest denne artikkelen skjønner jeg jo at det er mange som har engler rundt hodene sine… At det er en helt naturlig ting for Gyldenrose er kanskje da ikke så rart?

Det er ikke på noen måte ment for å henge ut noen. Men jeg synes kanskje jornalisten som skulle dekke messen kunne ha funnet de mere seriøse på det alternative planet enn de det står skrevet om her. For det var mye bra!

Var på et fordrag med Therese Husein som var med i Den 6 sans. Venninnen min var oppe på podiet og jeg var overrasket over hvor rett hun hadde. Det var sånn at jeg fikk gåsehud over hele kroppen!

Butikken Den Lille Arkana hadde stand der med masse kort og bøker. Det var en fryd å handle der. Damene som sto der var veldig behjelpelig og forklarte veldig godt. Til tross for store mengder med mennesker følte du at du fikk den hjelpen du trengte for å velge hva som passet deg.

Norsk Forbund For Regresjonsterapi fikk jeg ikke muligheten til å prøve, men kjenner til det fra før. Veldig seriøst og renslig.

Jeg fikk et tips av kusinen min før jeg dro inn dit. Først av alt, beskytte meg selv. Med tankens kraft. Putt på deg en rustning for å ikke la alt mulig slippe inn. Ta inn det som er godt! Deretter ta deg god tid til å både se og høre før du bestemmer deg.

Det gjorde jeg. Jeg kom ut fra messen, hadde fått med meg et bra foredrag, en stokk med Gudinnekort fra Den Lille Arkana og spist en haug av nøtter. Koselig var det, rett og slett! Det eneste jeg kunne ønske var at jeg hadde satt opp en time hos regresjonsterapautene, men det kan jeg gjøre en annen gang

Spørsmålet jornalisten stiller oss er

Kan du se engelen i dette bildet?

Mitt svar er nei…

Kan du?

Bildet er da lånt fra www.sol.no

Fem fyrer fra Kløfta

Det er lenge siden sist jeg var på jentetur! Notodden Bluesfestival var vel den siste, iallefall uten unger. Det er vel en tur jeg ikke kommer til å glemme med det første. Opp gjennom årene har det blitt noen og noen villere enn den andre. Jeg var vel rundt 15 den første gangen jeg kan huske at det tok helt av.

Jeg var hva man kan kalle en vill 15 åring, full av selvtillit og eventyrlyst. Ingenting var umulig og alt skulle prøves minst èn gang.

Det var tidlig en morgen hvor telefonen hjemme i stuen hos mine foreldre ringte. Så tidlig at foreldrene mine ikke hadde stått opp. ” Hei, det er Mona som ringer! Jeg har en plan! Har fått noe ekstra penger, så jeg har lyst å reise til Køben! Blir du med eller?” Dette var  Mona på sitt beste! Alltid klar for et eventyr. ” Køben? Er ikke det dyrt da? Jeg har ikke så mye penger lissom..” Vi hadde mange ganger sittet å drømt oss bort om å reise nettopp dit. Til et annet land hvor ingen foreldre kunne nå oss. Der vi bestemte, hvor vi var egne herrer i eget hus. ” Møt meg i Drammen så fort du kan, så finner vi det ut!”

Hjertet slo et par ekstra slag, da jeg løp ned på rommet, dro fram den gamle håndballbagen som hadde stått innerst i skapet og støvet ned et års tid. Kastet oppi noe klær. Kule klær. Ikke helt varme, som man burde hatt på denne årstiden. Høsten var kald i Norge. Lurte litt på hvordan det var i Danmark? Det lengste jeg hadde vært var på Svinesund, sammen med familien for å gjøre innkjøp av juleribben.

Etter å ha pakket baggen, gikk jeg opp på kjøkkenet og fant en smørekniv. Listet meg ned på rommet og satt på Rolling Stones. Akkurat passe høyt til at foreldrene mine ikke kunne høre alle kronene som ble listet og lirket ut av sparegrisen. En halvtime senere lå det rundt 2000 kr i mynter og sedler på dyna mi. Stappet lommene fulle, skrev en lapp om at jeg hadde reist til Mona, bagen på ryggen og løp ut døren. Før jeg viste ord av det satt jeg på bussen til Drammen. Dårlig samvittighet og forventning var følelsene jeg kjente på den 45 minutter lange bussturen. Da jeg steg av på Drammen rutebilstasjon hadde jeg fortrengt den dårlig samvittigheten. Det som møtte meg var sur og kald vind og en oppspilt Mona, med 5000 kr på bok.

Vi hoppet på toget til Oslo og derfra satte vi turen ned til kaia, hvor vi fant båten til Danmarks København. Spente stilte vi oss i luken for å kjøpe to ènveisbilletter og overraskelsen var stor når ingen spørsmål ble stilt. Hoppende, fnisende og glade omtrent danset vi inn på båten for å finne vår lugar. Den ene gangen etter den andre med lugar og vi kunne ikke finne vår. Så da vi fant et menneske med rød uniform som pekte til den ene siden, så den andre spurte vi. Damen sto med et spørrende blikk på oss. “Er dere alene?” Hjertet stoppet. ” Ja, vi skal besøke faren vår i København, skjønner du..” Hun kikket på bilettene. “Faren deres? Dere har jo forskjellig etternavn?” En lang forklaring på dette med etternavnene, som jeg slett ikke husker eller skjønte selv. Men damen sto tålmodig å hørte på våre famlende forklaringer, før hun spurte hvor denne faren vår bodde. Stillhet. ” I København…” Men hun ville vite hvilken gate. Husker enda den pinlige pausen hvor tankene raste i hodet. Husker tanken på at jeg var sikker på at alle land hadde en gate som heter noe med Kongens gate, men før jeg viste ordet av det hørte jeg Mona`s svar til personaldamen. “Istedgade!” Den eneste sikre gaten vi hadde hørt om. Men allerede da burde vi ha skjønt at det ikke var en gate vi skulle besøke. Damen sperret opp øynene for deretter å se på oss med et medlidende blikk, før hun viste oss til lugaren. ” Vi følger med dere!” sa hun før hun snudde seg og gikk. Vel inne på lugaren og døren var lukket kastet vi oss opp i sengene, puttet hodet i dynene og lo. Nesten med panikk i latteren. “Herregud! Vi greide det!”

Da vi merket at båten startet opp og gled fra kaien, kledde vi oss om og gikk opp i tax free`n for å kjøpe røyk og drikkevarer. Der ble vi selvfølgelig spurt om legimitasjon. Så varene måtte vi sette tilbake. Men noen kom oss til unnsetning. Fem fyrer fra Kløfta. Jeg mener fem kjekke fyrer fra Kløfta, som vi hang sammen med resten av kvelden. Den ene av gutta var lys og hadde en “Morten Harket-look alike” som i grunn var vanlig på den tiden. Husker ikke hva han het, men kjekk var han. Veldig kjekk også. Helt til han kysset meg. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kunne like så godt ha kysset en blekksprut. Det var vått, kaldt og bare ekkelt. Så jeg stakk!

Mona hadde funnet tonen med èn av de andre gutta og blitt enig med dem at vi skulle ta følge til fristaden Christiania da båten la til kai. Så dagen etter, tidlig om morgenen sto vi i Køben. Mona, jeg og fem fyrer fra Kløfta. Og Køben var kald!

Hele dagen tuslet vi rundt i denne lille delen av København og kikket. Store i øynene var vi nok. To 15 åringer på sin første reise til det store utland, alene.

Det regnet litt og blåste veldig. Hvorfor hadde ingen fortalt meg at Danmark var et forblåst land? Det ble kaldt å gå rundt der. Gutta skulle tilbake med samme båt dagen etter og vi skulle gjerne vært med dem. Drømmen om å rømme og finne oss en leilighet, ble mindre og mindre for hver time vi travet rundt. Til tross for at opplevelsene var mange her, ble de kanskje litt vel mange og store for oss.

Her fløy det løse hunder så store som kalver og for hvert sted vi prøvde å gå inn for å varme oss ble vi avvist ved døren. De skjønte nok tegningen. To småjenter som hadde rømt hjemmefra og ville bli der. Kanskje det samme som å be om at politiet skulle komme?

Etterhvert måtte vi innrømme at det var kaldt, vått og den flotte båten med de kule gutta fristet mere. Men vi hadde brukt opp nesten alle pengene og det så nesten ut som vi måtte bli her. Inne på en cafè utenfor fristaden satte vi oss med en kopp varm kakao og diskuterte frem og tilbake. Vi hadde bare èn mulighet og det var Den Norske Ambassaden. Kanskje vi kunne få dem til å betale billetten for oss hjem? Så vi kapret en taxi og ba han kjøre oss nettopp dit. Den lå i Amaliegade. På veien kikket jeg ut av taxien, på alle bygningene og gatene. Og der, i et kryss kikket jeg på et skilt hvor det sto Kongensgade. Pugget alle gatenavnene, sånn i tilfelle vi noen gang skulle ta turen tilbake.

Vel fremme på ambassaden ble vi vist inn på et kontor hvor det satt en mann som tilbudte seg å betale togbilletten hjem for oss etter mange spørsmål. Men vi hadde ikke tenkt å ta toget. Vi skulle møte fem fyrer fra Kløfta på båten tilbake til Oslo. Etter mye om og men, frem og tilbake satt vi igjen i en taxi på vei tilbake på båten med en rekvisisjon i hånden. Billettene var bestilt fra ambassadens kontor og vi skulle henvende oss i luken på kaikontoret.

Gleden var stor da vi traff igjen gutta og vi tok den siste fest på turen hjem. Da båten la til kai i Oslo var det to jenter som var slitne og klare for å komme hjem til Drammen. Gledet meg til å komme hjem til senga mi og det trygge hjemmet.

“Borte bra, men hjemme best!” fikk en ny betydning.

Vi fikk følge av våre reisekamerater til Oslo Ø hvor det ble en aldri så liten avskjedsermoni hvor vi byttet telefonnummer og lovte å holde kontakten. Vel inne på toget, i hvert vårt sete satt vi. Mettet på eventyr. For denne gang.

Vi hadde opplevd mye disse dagene. København, Christiania, turen med den store båten, vi hadde greid å komme oss hjem uten penger og til sist fem fyrer fra Kløfta

Som vi aldri så igjen…..

I morgen skal jeg være bare meg!

Hodet er totalt kaos. Alle lyder er høye og får ikke samlet tankene. Det er en merkelig tilstand hvor ingenting henger på greip. Alt jeg vil er å komme meg til et sted hvor det er stille. Hvor ingen kan forstyrre meg. Jeg trenger tid. Tid til å samle meg igjen.

Jeg lever et ganske travelt liv. Med mennesker rundt meg store deler av døgnet. Enten det er på jobb hvor det er mange hundre mennesker innom hver dag, eller at jeg kommer hjem hvor ungene krever sitt. Så da kvelden kommer sitter jeg som en slakt foran tv eller pc`n, før jeg stuper i seng noen timer senere. Jeg må bli flinkere til å ta meg tid til meg selv.

I morgen tror jeg at jeg skal tenne noen lys i stuen, sette på noe rolig musikk, lage meg en varm kopp kakao og bare nyte kvelden. Tenke på hyggelige ting, triste ting eller rett og slett bare la hodet få ligge i bløt.

Det er viktig å ta vare på seg selv. Tror det for mange er slik at hverdagen tar over, alle ting går i rutine. Man glemmer så lett å lade batteriene og plutselig en dag sitter man der! Med nesa i veggen.

I morgen sier jeg. I morgen har jeg sagt mange ganger før. Når i morgen kommer har jeg så mange ting jeg må gjøre. Så dagen hvor jeg skulle gjøre noe jeg har gått av, den må jeg ta en annen dag…

Men èn time i morgen bør jeg greie, kan jeg greie. Nei, jeg skal greie…..

Vi har hverandre, men likevel ikke

Deg er deg jeg tenker på når jeg opplever noe fint.

Det er deg jeg alltid ringer, når problemene tårner seg opp.

Det er deg jeg tenker på når jeg er trist og trenger trøst.

Det er du som alltid har tid til meg.

Det er du som får meg til å smile gjennom tårer.

Det er du som kommer til unnsetning når jeg ikke greier det selv.

Det er deg jeg føler meg nærmest og likevel så ukjent for.

Det er deg jeg ønsker å dele alt med.

Vi er fra hverandre, men likevel så nær.

Du gir meg noe som ingen andre gjør.

Vi har hverandre, men likevel ikke.

 

Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par spor i sanden; det ene var hans egene, og det andre var Herrens.

Da siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefult.

Dett forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men jeg ser at da min nød var størst og livet vanskelig å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?

Da svarte Herren: Mitt kjære dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet da prøvelsene og lidelsene dine var størst-og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i armene mine!

Dikt

Dager som kom

Dager som gikk….

Ikke visste jeg at det var livet

-ukjent-

Hvem vil ikke ha bollemus?

 

Noen som husker Shell sin reklame for mange år siden? ” Shell- Det er ekstra service det!”

Vel, det var den gang… Nå har Texaco på Geithus gitt service en ny betydning, tilsynelatende iallefall.

Hvis du tenker på å skaffe deg en slik kaffeavtale, så er Texaco stedet å gjøre det på. Her får du nemlig ikke bare kaffe, men både t-skjorte og bollemus inkludert. Høres det forlokkende ut? I aller høyeste grad, mener noen. Det ringes fra alle kanter av landet og bestiller. Damen som satte det i gang har femdoblet kaffe-avtale salget det siste året. Ledelsen i YX er ikke like fornøyd med saken og mener at de har trukket det vel langt.

Synes dama er både tøff og kreativ jeg

Her kan du lese hele saken

13 ting du bør vite før du tar vaksinen

I disse tider hvor svineinfluensa herjer og man ikke hører om annet kan man lett bli forvirret. Alle har en mening om vaksiner, medisiner, smitte, symptomer og bivirkninger, risiko og risikogrupper. Det er akkurat som ingen ende vil ta. Jeg hadde forlengst dannet meg en mening om at dette ikke var annet enn hysteri og at det var en link mellom svineinfluensa og finanskrisen.

Men etterhvert som informasjonen kom på løpende bånd i media ble jeg som så mange andre på en finurlig måte manipulert til å begynne å kikke litt nøyere på det. Risikogruppene, der tok de meg. Den ene av barna mine har hatt mye trøbbel med luftveiene og hatt den ene infeksjonen år etter år, så hun gled rett inn i den ene kategorien. Det gjorde at jeg ble bekymret og kontaktet lege. Det ble anbefalt at hun ble vaksinert. Faren hennes og jeg diskuterte frem og tilbake. Hva viste vi egentlig om denne vaksinen og influensaen? Hun hadde allerede vært syk, hadde vært på legevakten fordi hun hadde vanskelig for å puste, feber, vondt i hodet og kvalme. Men ingen på legevakten konstanterte at hun hadde svineinfluensa. Bare at det var et virus. Jeg mente at det ikke kunne være noe annet, siden disse symptomene stemte med hva vi hadde blitt opplyst om i media. I legevaktens papirer sto det hoste og feber, ingenting annet. Til tross for at hun fikk en pustemaske med adrenalin for å åpne luftveiene. Ingen prøver ble tatt, med andre ord heller ingen svar. Var det svineinfluensa hun hadde hatt? Mange spørsmål stilte vi oss. Etter mye om og men bestemte vi oss for å avvente å se til neste forsyning med vaksine kom. Og i dag kom jeg over en side. Denne! En tankevekker… Skremmende å tenke på at legemiddelprodusentene har fraskrevet seg ethvert erstatningsansvar, at vaksinen er stoppet med umiddelbar virkning fra 30 oktober 2009 i ganske mange andre land, men ikke Norge. Men oljefondet har jo invistert masse penger i selskapet som produserer vaksinen for Norge.Og det er bare en brøkdel av hva som står der. Men at myndighetene plutselig har bestemt seg for å forlenge holdbarhetsdatoen på Tamiflu er for meg helt uforståelig! Har vi ikke alltid hørt at medisiner som har gått ut på dato skal leveres på apoteket? Eller iallefall ikke brukes? For meg høres dette ut som at myndighetene har en egeninteresse her…

Ja,  man jo begynne å lure…

Er glad vi besluttet oss for å vente. Så lenge det ikke kommer andre opplysninger rundt dette, kommer jeg hverken til å vaksinere barna eller meg selv!

Sneen som falt i fjor

Snøen daler ned på utsiden. Store hvite dun, den mørke himmelen som bakgrunn. For et herlig land vi bor i! Vi opplever så store forandringer i naturen gjennom et år. Fra den hvitkledde vinteren, til snøsmeltingen og at naturen nok en  gang våkner opp og gir nytt liv og oss mennesker nytt håp. Sommeren hvor alt lever, yrer og nytes til høsten som er kald, stormfull og vill utendørs. Og krever stearinlys, varme og kos innendørs. De siste høstdagene før snøen kommer føles det som om jeg kan lukte det. Ungene ler når jeg sier det, men den mellomste skjønner hva jeg mener. Hun sier hun også kjenner det. Snøen har enda ikke kommet for å bli, men gir oss en pekepinn på hva vi må huske å gjøre. Som å ta inn siste rest av hagemøbler, rake opp resten av løvet eller rett og slett skifte dekk på bilen. Jeg gleder meg til det hvite teppet senker seg og alt blir lyst og vakkert!

Husker mormors ord om vinteren. Ingen skulle tråkke rundt på kjerrigården, for den skulle ligge urørt om vinteren. Og på turen fra oss til dem sa hun alltid :

“Det er som å kjøre gjennom et julekort!”

Og jeg skjønte akkurat hva hun mente. Et ekte vintereventyr!

Min beste venninne

Hva er en god venn? Vi har mange synspunkt på hvordan en venn skal være, hver enkelt har sitt syn på hvordan det er å være venn og det å ha en. Jeg er heldig. Jeg har noen gode venner og noen enda bedre. Laila er min “enda bedre venn”. Hun svikter aldri, hun er der alltid. Hun ønsker å se det beste i meg, tror jeg. Og har jeg gjort noe teit, så er hun der. Ved min side. Gråter og ler sammen med meg. Og har jeg gjort noe som jeg helst ikke skulle fortalt noen, men som bare må ut, da lytter hun og så ler hun. Deretter kommer hun med en lignende flause, og så ler vi oss skakke. Hun gjør det så ufarlig å ikke være perfekt eller et dydsmønster. Logikken hennes er lett å følge, så lett at selv jeg som har tanker som flyr langt over skyene, greier å følge.

Laila er et følelsemenneske, alltid tilstede i følelser og tanker. Til tross for at livet ikke har vært lett for henne, har hun alltid tanker for sine venner. Det er det med henne som gjør at man ønsker å være en like god venn. Hun prater som en foss og til tider er det vanskelig å komme til ordet. Men da lener jeg meg tilbake, lar henne få si alt hun vil ha sagt. Mens jeg plasserer en kaffekopp foran henne og passer på å fylle på når den er tom.

Venner utfyller hverandre, stoler på hverandre, dømmer ikke og står støtt når det stormer som verst. I nære vennskap vil det alltid være litt problemer, nettopp fordi det er så nært. Men nære venner spør hverandre, lytter til hverandre og forstår. Det er når man stopper å lytte, stopper å spørre  at problemene oppstår.

Jeg har opplevd å komme i konflikt med venner hvor baktalelser, usannheter eller en forvridd sannhet fra mennesker utenifra har ødelagt vennskapet. Og det verste da er å føle at man ikke får sagt hvordan det virkelig er eller det å ikke bli trodd når man sier sannheten. Det er utrolig trist. Men i mitt “høytflyvende” hode tenker jeg at sannheten kommer for en dag. Kanskje ikke i morgen, neste måned eller neste år, men èn dag..

Men med Laila trenger jeg ikke å bekymre meg. Hun sier ting som det er, hun er ikke redd for å konfrontere og er heller ikke redd for sannheten.

I mitt forrrige innlegg skrev jeg litt om den veien jeg skal gå og hvordan livet legger seg til rette for det. Laila er på samme vei. Det gjør det så mye lettere, så mye mindre farlig og så mye mere hyggelig. Når jeg prater om ånder og spøkelser er hun like med som meg. Vi kan sitte i timesvis med tarotkort og prate om den andre siden. Helt oppslukt i tema, skvetter vi like mye når vi hører en lyd eller døra inn til leiligheten går opp. Noe den forresten har gjort mye i det siste…??

Uansett, jeg er heldig!

Takk for at du er min venn, Laila! Jeg er så utrolig glad i deg! Jeg håper og ønsker at jeg greier å gi deg all den støtten du gir meg!

Alle skulle hatt en venn som deg!